"Hormonernes Gåte"
De hemmelighetsfulle stoffer som skaper kjemper og dverger. Og regulerer vårt legemlige og sjelelige velvære.
Av professor, dr. med. Klaus Hansen i Nr. 621 av Aftenposten, Oslo, lørdag 8. desember 1934


Som bekjent står hele legemet med alle dets forskjellige organer under nervesystemets regulerende innflydelse. Mindre kjent er det kanskje at der ved siden av den nervøse regulering også finnes en anden lignende mekanisme for regulering av organenes innbyrdes funksjoner, og det en som kanskje er likeså vigtig som den nervøse, særlig hvis man tar hensyn til den rolle den spiller for legemets vekst og utvikling; den berør på virkningen av bestemte kjemiske stoffer som dannes i organismen selv og som kalles hormoner.

Rundt om i legemet finnes der en rekke større og mindre organer hvis spesielle opgave det er å produsere slike hormoner. Disse organer har som oftest en kjertelaktig opbygning, men de adskiller sig fra andre kjertler ved å mangle utførselsgang. De safter, de avsondrer, uttømmes ikke gjennem kanaler på legemets overflate eller i legemets hulrum, slik som det er tilfelle f.eks. for svedkjertlenes og spyttkjertlenes vedkommende, men deres avsondringsprodukter går direkte over i blodbanene. Disse kjertler har derfor fått navnet lukkede kjertler, og deres avsondringsvirksomhet kalles indre seksjon. I enkelte tilfelle ligger de lukkede kjertlers cellevev innleiret i andre almindelige kjertelrelatertede organer med utførelsesgang.

Karakteristisk for hormoene er det at de har en ofte overordentlig sterk stimulerende virkning på visse andre organers funksjoner eller på bestemte sider av organismens livsytringer. Hvert enkelt hormon påvirker i regelen bare ganske bestemte organer eller funksjoner; det passer som nøkkelen til en lås.

Flere av hormonene spiller en avgjørende rolle for legemets normal vekst og utvikling fra barnestadiet av.

En vigtig ejendommelighet er det videre at mange av hormonene synes at være av samme kjemiske natur både hos mennesker og alle høierestående dyr, ja i visse tilfelle sogar langt nede i dyrerekken.

De viktigste hormondannende organer er skjoldkjertelen, biskjoldkjertlene, binyrene, bukspyttkjertelen eller rettere sagt de Langerhanske øer som hos mennesker og pattedyrene utgjør en del av bukspyttkjertelen, hjernevedenget eller hypofysen og kjønskjertlene; hos kvinnen eggstokkene og hos mannen testiklene.

Undertiden avsondrer en lukket kjertel flere, ja tildels en hel rekke forskjellige hormoner, som f.eks. hjernevedhenget. Bare nogen få av hormonene er kjent i ren tilstand og nærmere kjemisk utforsket. To av dem kan man sogar fremstille helt kunstig i laboratoriet, ved såkalt kjemisk syntese.

En rekke av våre viktigste sygdommer kan føres tilbake til lidelser i de hormonproduserende kjertler som årsak. Og dette gjelder ikke bare legemlige sygdommer, men, som vi skal se, også psykiske lidelser av meget forskjellig art. Flere av disse sygdomstilstander har været kjent i årtusener, lenge før man var klar over hormonenes eksistens.

Jeg skal i det følgende gi en kort fremstilling av vår nuværende viden om de viktigste av hormonene og deres betydning for legemets utvikling og normale livsutfoldelse; i tilknytning til dette skal jeg også omtale en del av de sygdommer som skyldes forstyrrelser i hormonproduksjonen. Jeg begynder med skjoldkjertelen og dens hormon.

Skjoldkjertelen

På latin glandula thyreoidea, er et H-formet organ som ligger på forsiden av halsen, under på på sidene av strupehodet. Den vejer hos voksne ca. 30 gram og er en av de største av de lukkede kjertler.

I 1914 luktes det amerikaneren Kendall å fremstille skjoldkjertelhormonet i kjemsik ren form; han gav det navnet Thyroxin. Dets mest fremtredende virkning består i å påskynde forbrenningen og en hel rekke av de øvrige viktigste livsfunksjoner.

Under visse forhold kan skjoldkjertelen vokse til en stor svulstlignende dannelse av størrelse som er eple, ja, endog som et barnehode, som bukker sig frem på halsen. Denne tilstand betyr altså ikke annet enn en forstørret skjoldkjertel.

Struma omtales alt i oldtidens litteratur hos Plinius og Juvenal. Hos oss er det ikke nogen særlig hyppig lidelse, men det forekommer i visse innlandsbygder, f.eks. på Modum og langs enkelte av de store innsjøer.

I store dele av Mellem-Europa er imidlertid struma meget almindelig, f.eks. i Schweiz og i Østerrike. Kvinner rammes hyppigere enn menn.

Nu har det vist sig at et struma kan ha to diametral motsatte årsaker. I enkelte tilfelle kan det skylles en vekst av funksjonsdygtig, sterkt hormonproduserende kjertelvev; i andre tilfelle beror det bare på en forøkelse av bindevev og andre funksjonsdygtige vevmasser, og er forbundet med en tilgrunnegåen av de egentlige hormonproduserende kjertelceller. I første tilfelle blir resultatet en forhøielse av hormonproduksjonen, i siste en mere eller mindre stærkt nedsatt hormonavsondring. Til hver av disse former for struma svarer der en viktig og interessant sygdom.

Hvis skjoldkjertlen avsondrer for meget hormon, opstår den sygdom som kalles Basedows sygkdom, eller morbus Basedow. Den er ikke helt ualmindelig her i landet. De mest iøinefallende ytre tegn er den såkalte exoftalmus som består i at øieeplene drives abnormt langtt frem av øienhulene. Det ser, for å bruke et populært uttryk, at som om patienten har "øinene på stilker". Karakteristisk er også hjertebanken og sterk nervøsitet. Disse patienter er preget av en standig restløshet og uro, de plages av hodepine, svimmelhet og søvnløshet, de skjelver på hånden og sveder abnormt sterkt. Et karakteristisk tegn er også svekket hukommelse.

Påfallende er det likeledes at Basedow-patientene magrer så sterkt av. Dette skyldes at thyroxinet bevirker en sterk økning av stoffskiftet og næringsstoffenes forbrenningshastighet.

Man regner med at innsprøitning av 1 mg. av det rene thyroxin er nok til i nogen tid å forhøie stoffskiftet hos et voksent menneske med omkring 3 pct.; skjoldkjertlen virker som en blesebelg på forbrenningen i legemet. Som følge herav er legemstemperaturen ofte noget forhøiet.

Eiendommelig er også virkningen på sjelslivet. Hos Basedow-patienter utvikler der sig gjerne en irritabel sinnsstemning med store utslag på små foranledninger. Den nervøse uro og opspilethet kan i en del tilfelle føre over i en virkelig sinnssygdom. Den eneste effektive behandling av denne sygdom består i operativ fjernelse av en del av den forstørrede og syke skjoldkjertel.

Den annen form for struma, den som er forbundet med nedsatt hormonproduksjon gir som man kan jo tenke sig, en sygdomstilstand som i alle henseender er den diametrale motsetning av Basedows sygdom. Mest typisk ser man den ved operativ fjernelse av hele skjoldkjertelen hos mennesker eller dyr; men den kan også utvikle sig av sig selv. Hos voksne mennesker kalles den for myxødem. Også denne sygdom er hyppigere hos kvinner enn hos menn. Undertiden kan den optrede under eller i tilknytning til et gjennemgått svangerskap.

Huden svumler op og blir tykk, tør og ru, svedavsondringen ophører, hårene blir skjøre og strittende, ansiktsuttrykket grovt og plumt med utviskede trekk; øienløkkene blir store og svulne, neglene sprekker og tennerne får huller. Stemmen blir hes og grov. Stoffskiftet nedsettes; fordøielsen fungerer tregt. Hjerteaksjonen og pulsen blir langsom, og legemstemperaturen kan falle under det normale. Kjønsfunsjonene ligger likeledes nede. Også åndeligt undergår patienten en inngripende forandring. Han blir slapp og sløv og uinteressert.

En spesiell form for myxødem har man i den såkalte kretinisme, en tilstand som er meget utbredt, blandt annet i visse dalfører i Schweiz. Kretinismen skyldes utilstrekkelig produksjon av skjoldkjertelhormon gjennem lengere perioder av opveksten; den kan altså betraktes som et myxødem som begynner alt i barnealderen. Sygdomsbilledet blir derfor her komplisert med en rekke symptomer som henger sammen med at også veksten og utviklingen hos barna lider under mangel på hormon. Lengdeveksten stanser op, barnet får et dvergaktig utseende, maven blir stor og hengende, bevegelsene er klossete og usikre, og åndelig sett står barnet tilbake for sine jevnaldrende.

Gir man et slikt barn skjoldkjertelhormon, vil der inntrede en ganske forbløffende forandring i løpet av en måneds tid eller to. Barnet begynner å vokse, den opsvulmede hud blir normal og intelligensen bedres påtagelig fra uke til uke. Når man efter et halvt års tid sammenligner barnet med fortografier tatt før behandlingens begynnelse, er der ofte næsten ikke til å tro at det er samme person.

Denne tilstand kan leilikhetsvis forekomme hos barn også hos oss og skyldes da mere tilfeldige årsaker. Hvor den, som f.eks. i Schweiz forekommer sterkt utbredt i begrensede dalfører, slik at de aller fleste personer i bygden frembyr mere eller mindre tydelige symptomer og slik at hele befolkningen får et halvutvokset, åndelig og legemlig forkvaklet preg, synes årsaken å være å søke i mangel på jod i drikkevannet.

Intet av hormonene har en så udpreget virkning på de psykiske egenskaper og sjelelivet som skjoldkjertelhormonet. Nogen få mg. av dette fra eller til pr. dag betyr sløvhet og idioti på den ene side eller nervøs opspilethet til rene delirier på den annen.

Man har også ment å kunne forklare visse sider av de forskjellige menneskelige temperamentstyper ut fra en forskjellig sterk produksjon av skjoldkjertelhormon. Hos energiske, foretagsomme og initiativrige personer, folk med et høispent nervesystem, skulde produksjonen av dette hormon være rikelig. Hos slappe, trege og uenergiske mennesker, skulde den ligge nede.

Det har været sagt at man er den man er i kraft av sin skjodkjertel. Selv om man ennu vet lite sikkert eksperimentelt om dette, og selv om det er på det rene at man ikke kan forklare et menneskes sjelelige egenskaber ved en så enkel formel, som variasjoner i produksjonen av et enkelt hormon, så er det neppe tvivlsomt at skjoldkjertelhormonet teller med som et viktig ledd blandt de faktorer som er bestemmende også for individets psykiske utvikling og utfoldelse.

Professor, dr. med. Klaus Hansen
Aftenposten, Nr. 621, Oslo, lørdag 8. desember 1934