noen som har erfaring med kursene som forbundet holder? Det

[Student24]

Er det noen som har erfaring med å kursene som thyroide forbundet med holder?

[Kevlin]

Uffda
- jeg ønsker ingen så vondt som å bruke sin dyrebare tid til å bli desinformert og hjernevasket av
disse legemiddelindustriens løpegutter -jenter...

I tillegg til det underforumet vi befinner oss i nå - har denne tråden (ca et år tilbake) svært nyttige opplysninger om NTF:

..
Jeg har begynt å finlese noen av Thyra-bladene (medlemsbladet til NTF - Norsk Thyreoideaforbund),
og finner at Omdal også nå i siste utgave av Thyra nr 2/11 flere steder nevner at Levaxin er bioidentisk til Thyroid,
noe som du så godt beskriver er riv rav ruskende galt.

Flere artikler nevner dessuten kun Levaxin som behandling for hypothyreose.

I siste Thyra har lederen på side 3 "Kjære medlem!" opplysning om et kurs om hypothyreose;
NTF tilbyr et kurs av Nycomed Pharma som er produsenter av bl.a Levaxin!
NTF kan ikke si de ikke er kjøpt og betalt av legemiddelindustrien.
Dette er gratis reklame og leger få nok av denslags tilbud om opplæring i regi av legemiddelfirma
som kun vil ha kunder de kan tjene penger på !

Det er på høy tid at vi som har stoffskiftesykdom her i Norge også protesterer mot å bli geleidet på Levaxintoget som stadig sporer av og aldri kommer fram!

[Smurf]

Jeg vet ikke om Kevlin noengang har vært på noen av NTF sine møter, men jeg kjenner meg iallefall ikke igjen i det hun skriver. Jeg har vært på flere seminar og medlemskvelder. Det er ikke så ensidig fokus på Nycomed sine produkter som hun fremstiller. Det snakkes stadig om ERFA o.l. også. Foredragsholderene er mange og har forskjellige meninger om det meste.

Jeg vil anbefale deg å stikke innom og gjøre deg opp din egen mening, Student 24. Om ikke lenge så er det medlemskveld med Per Egil Hegge i Oslo. Det kan bli interessant.

[Student24]

Må nesten danne seg egne meninger ja. Når er dette seminaret med hegge, smurf?

[Kevlin]

Jeg vet ikke om Kevlin noengang har vært på noen av NTF sine møter, men jeg kjenner meg iallefall ikke igjen i det hun skriver. Jeg har vært på flere seminar og medlemskvelder. Det er ikke så ensidig fokus på Nycomed sine produkter som hun fremstiller. Det snakkes stadig om ERFA o.l. også. Foredragsholderene er mange og har forskjellige meninger om det meste.

Jeg vil anbefale deg å stikke innom og gjøre deg opp din egen mening, Student 24. Om ikke lenge så er det medlemskveld med Per Egil Hegge i Oslo. Det kan bli interessant.

Min erfaring med NTF er ikke god - det er flere som har dårlig erfaring, f.eks Elbeth - som jeg la inn et sitat fra.

Jeg er veldig tilhenger av at folk må gjøre som de vil - men det er alltid greit å se seg litt om / undersøke;
som jeg oppfattet (feilaktig..?) var trådstarters intensjon. Nå har det kommet forskjellige råd - enhver får så selv velge.

Jeg oppfatter meg selv som heldig som har brukt liten tid på både NTF og Levaxin.
Min ringe direkte NTF-erfaring er beskrevet her:

..
" Til NTFs Sekretariat

Mitt navn er **** ****.
Jeg ønsker at min fastlege snarest mulig får tilsendt "Armor Thyroid: Veiledning for leger" - skrevet av lege Lars Omdal.

Min fastlege: *** *** "

Idag fikk jeg kort brev fra NTF, med kopi av et lengre brev som er sendt legen "min" - de skriver bl.a:
" NTF har nå fått en henvendelse fra en av Deres pasienter, som er medlem hos oss,
om at dere er enige om å starte prøvebehandling med Armour.
Det dreier seg om <mitt fulle navn er lagt inn>.. Veiledning oversendes.

I veiledningen gjøres det rede for at det ikke finnes kontrollerte, kliniske studier om bruken av Armour, men klinisk erfaring viser at endel pasienter responderer bra. Andre merker ingen forskjell fra behandling med Levaxin, og noen opplever T3-relaterte bivirkninger. Det gjøres også oppmerksom på potensiell uehldig virkning av Armour på tilstander som hjertesykdom, insulinresistend, diabetes2 osv. "



Vell, med slike "venner"- hva skal man da med fiender??! Jeg er for det første ikke medlem,
og for det andre så har jeg ikke skrevet om noen enighet mellom meg og legen.
Hva vil legen "min" syns om meg når hun leser den påstanden.
..

Benytter også anledningen til å minne om at Hegges bok ligger her på forumet:

Kapittel 1:
TEKNOLOGIENS UROKKELIGE PÅLITELIGHET OG DEN MENNESKELIGE FAKTOR

1960-tallet var de teknologiske triumfers tiår. Det begynte med Jurij Gagarins romferd i 1961, og det gikk ut med Neil Armstrongs første skritt på Månens overflate, i direkte fjernsynsoverføring, i juli 1969. (Da hadde Gagarin vært død i halvannet år, offer for en flyulykke, og fire romfarere, en sovjetisk og tre amerikanske, hadde mistet livet på grunn av teknologisk svikt.)

To andre begivenheter falt i tid sammen med disse høydepunkter, og de kunne ha tjent som en påminnelse om at høyteknologiens pålitelighet og perfeksjonisme kan overskygges av den menneskelige faktor, spesielt når den menneskelige dømmekraft svikter. Samtidig med at Gagarin tok sin æresrunde rundt Jorden 12. april 1961, satt ledelsen i CIA og staben i Det hvite hus og finpusset planene for invasjonen i Grisebukten på Cuba. Koordineringen lå under justisministeren, Robert Kennedy. Invasjonen kom mindre enn en uke senere. Den ble riktig mislykket, og president John F. Kennedy, som ennå ikke hadde vært hundre dager i Det hvite hus, bet tennene sammen og tok på seg skylden for fadesen.

Kennedy-familien fremskaffet samme type påminnelse da triumfmeldingene fra Månen innfant seg åtte år senere: Den avdøde presidentens siste gjenlevende bror, Edward, var på fest den helgen og kjørte utfor en bro på den lille øya Chappaquiddick. En ung kvinne som var passasjer i bilen, omkom, og senatoren ventet til neste morgen med å avgi rapport om ulykken. Det kom til å påvirke hans politiske karriere, selv om han, over tredve år senere, fremdeles satt i Senatet og var blitt en elder statesman.

Det var farlig å lande på Månen, men ikke så farlig som å dra på biltur en sommernatt i Massachusetts.

I Aftenposten hadde også teknologien gjort sitt inntog. Vår bedriftslege, en hedersmann med lang og svært dramatisk livserfaring, ikke minst fra krigsårene, hadde fått en elektrokardiograf på sitt kontor. På den tid - vi er nå kommet til 1964 - var det en av medisinens uomtvistelige sannheter at alle individer av hankjønn var i risikogruppen for hjertesvikt, og alle mannlige medarbeidere, uansett alder, ble innkalt til undersøkelse. Det viste seg, til alles forbløffelse og bekymring, at innpå halvparten hadde til dels alvorlige hjertelidelser. Følgelig fikk de en vennlig, men myndig formaning fra legen om å legge om livsstilen, matvanene og ikke minst røkevanene.

..

En av mine bekjente hadde på dette tidspunkt lagt en medisinsk opplevelse av en annen karakter bak seg. Han hadde studert medisin ved Oslo Universitet i over to dager, og fortalte meg siden: - Det var jo en ære å bli opptatt på medisinstudiet. Men da den tredje dagen fortsatte med velkomstforelesninger som ikke inneholdt annet enn lovsanger over studentenes høye intellekt, som passet til det krevende studium som de ytterst begavede professorer nå skulle føre oss inn i, følge oss gjennom og dermed gjøre oss til mennesker av et helt annet kaliber og på et helt annet nivå enn den gemene hop der ute på gaten, orket jeg ikke mer. Det var så arrogant at jeg holdt på å spy. Så jeg gikk min vei.

Han er i dag en av våre mer kjente jurister. Noen av dem som ble sittende, og som åpenbart syntes at det de fikk høre, lød både nøkternt, rimelig og fornuftig, og ikke kvalmende, dukker opp senere i denne boken.

De minst reflekterte av dem ble de troende. De trodde på målingene, på verdiene, på tabellene og på teknologien. Og i sin grenseløse glede over teknologiens landevinninger la de aldri merke til at ekspertvurderinger ikke alltid er til å stole på; hendelser i grisebukter og på lumske, rekkverksløse broer der ute i livets kompliserte nattemørke, der hvor almuen ferdes, og hvor man må bruke noe så uvitenskapelig som skjønn, kunne velte deres faglig velbegrunnede oppfatninger.

Nesten 25 år senere, i siste halvdel av 1980-årene, satt en kvinne i slutten av 40-årene på kontoret hos en ledende norsk medisiner. Han hadde fått resultatet av noen prøver, og de viste flere ting - viktigst var at hun nå, slik man kunne vente etter datoen på fødselsattesten, var i klimakteriet og derfor ikke lenger menstruerte. "Men jeg har menstruasjon nå", sa hun, og den er så kraftig at det er så vidt jeg tør bli sittende i stolen din.

"Det kunne ikke stemme", forklarte han henne. "Prøveresultatene viste at hun ikke lenger produserte østrogen, og da var det opplagt at menstruasjonen hadde opphørt."

Hun fortalte meg historien senere, og jeg spurte hvorfor hun ikke tok bindet og klasket det i skrivebordet hans. Hun rødmet litt og sa: - "Jeg tenkte faktisk på det. Men du vet, man gjør ikke slikt".

Senere fortalte medisineren henne at hun var et interessant tilfelle, og at han foreleste om henne. Jeg hadde ikke inntrykk at hun følte seg beæret eller beroliget.