Jeg fikk vite for ca. åtte mnd siden at jeg har lavt stoffskifte, er 28 år.

[liten]

Jeg oppdaget denne siden i dag, og det er så mange som har det veldig ille her. Jeg fikk vite for ca. åtte mnd siden at jeg har lavt stoffskifte, er 28 år. Kan jeg forvente å få alle disse plagene jeg leser om her? Merker at jeg blir litt skremt...

Jeg håper virkelig at jeg slipper alt dette
Er heller ikke ferdig medisinert, og synes ærlig talt legen går litt vel sakte fram. Er på 50 mikrogram annenhver dag, og 100 annenhver - og føler meg helt dritt. Skal til legen igjen å tirsdag, håper å få øke dosen da.

Jeg er 29 år, er gift og har en datter på snart to år. Etter at jeg fødte henne følte jeg meg skikkelig sliten og trøtt, men sånn er det jo å få barn, ikke sant? Da hun var fem måneder gammel, oppdaget mannen min at halsen min var veldig hoven, og jeg var fremdeles kjempetrøtt og sliten, og nokså nedstemt i perioder. Han mente at jeg kunne ha lavt stoffskifte, og siden moren min har det bestilte jeg en legetime.

Da prøvene kom tilbake viste de en TSH på 163, og jeg fikk selvfølgelig Levaxin med en gang. Jeg ble også sendt til ultralyd av skjoldbruskkjertelen for å utelukke kreft. Jeg var veldig lettet over å finne ut at det var noe galt med med, og at det ikke skal være så slitsomt å få barn. Legen mente at dette kunne være en forbigående tilstand, og at jeg etter en stund kunne trappe ned medisinen.
Jeg innbilte meg at jeg skulle gå ned i vekt med en gang jeg fikk medisin, men sånn gikk det dessverre ikke. Men etter hard jobbing klarte jeg å gå ned de kiloene jeg hadde lagt på meg under svangerskapet.

Det viste seg at jeg skulle bli vanskelig å stabilisere, og jeg fikk en solid nedtur i november/desember 2005. Da var jeg i jobb, og jeg fatter ikke hvordan jeg klarte det. Det første jeg gjorde da jeg kom på jobb om morgenen var å legge meg ned på sofaen på kontoret. Jeg var utslitt etter å ha stelt meg, gjort datteren min klar for barnehagen og spasert de ti minuttene til jobb. Jeg orket ikke å sitte oppreist på stolen, og hang over pulten store deler av dagen. De to siste ukene før juleferien gikk TSH opp igjen, og jeg ble sykmeldt.

Dosen ble økt sakte, men jevnt, og nå ligger jeg på 125 mikrogram per dag. Jeg har flyttet til en liten bygd, men det er sykehus her med endokrinolog. Den nye fastlegen min ser ikke ut til å ha greie på stoffskiftesykdommer, så jeg ba om å få henvisning. Etter at vi flyttet hit hadde jeg en skikkelig dårlig periode med depresjon osv. Nå har jeg vært hos spesialisten, og fått svar på mye jeg har lurt på. Vi ble enige om at jeg skal ligge på samme dose til august, og ta nye prøver da.

Jeg føler at jeg er på bedringens vei. Jeg har fått beskjed om at det nok ikke er forbigående hos meg, men at jeg har gode muligheter til å kunne leve normalt igjen.

Noen dager, som i dag, får jeg ikke gjort noe som helst på jobben. Virkelig ingenting. Skulle nesten ønske jeg hadde en mer synlig sykdom, slik at det ikke ser ut som jeg er bare lat. Synes ikke jeg kan gå hjem heller, selv om det ikke er noe hjelp i meg her. Har dårlig samvittighet, selv om jeg ikke burde ha det.

Det var min historie i korte trekk, så nå vet dere det!

[madonna]

Hva jobber du med/innen? Jeg følte det ofte som deg før, nå er jeg kommet over på yrkesrettet attføring, og har hatt problemer med å holde ut hele dager. Vær åpen med sjefen din, forklar litt rundt sykdommen- (ikke klag) Jeg i min jobb endte med å ikke greie å kjøre hjem fordi jeg var helt utslitt(25min kjøring),, måtte stoppe halvveis for å lukke øynene..

[liten]

Jeg jobber med barn og ungdom, men høsten er preget av planlegging og lite kontakt med målgruppen - så heldigvis slipper jeg å være sprudlende og inspirerende hele tiden...

[gjesten over]

Jeg håper virkelig at jeg slipper alt dette.
Er heller ikke ferdig medisinert, og synes ærlig talt legen går litt vel sakte fram. Er på 50 mikrogram annenhver dag, og 100 annenhver - og føler meg helt dritt. Skal til legen igjen å tirsdag, håper å få øke dosen da.

Legen gjør veldig klokt i å gå sakte frem, doseøkning skal skje rundt hver 6-8uke, det tar såpass lang til for kroppen å "venne" seg til dosen. Jeg har vært overdosert og det er ingen ønske opplevelse!! Så vær tålmodig du Nå er jeg kun kommet opp i 50mg/3dager og 25mg/4dager og det tar tid for å finne min dose levaxin. Det er forresten skrevet bra innlegg om stoffskiftet på www.lommelegen.no som er fine å vise til kollegar/familie osv.

[madonna]

Jeg jobber med barn og ungdom, men høsten er preget av planlegging og lite kontakt med målgruppen - så heldigvis slipper jeg å være sprudlende og inspirerende hele tiden...

Det hørtes jo spennende ut! Klart det ikke er lett å være sprudlene hele tiden hvis overskuddet er på bånn Men du er jo ikke lat for det- forklar omgivelsene dine litt rundt sykdommen du

[Hilma]

Auda! Det var leit! Er vel slett ikke meningen at folk skal bli skremt av disse innleggene her... Husk at alle her inne har svært individuelle historier! Dette er først og fremst et sted man kan dele erfaringer og "kjerringråd", gleder og frustrasjoner. En møteplass rett og slett! Eller likemannsarbeid som det kalles.

Det vi har til felles er diagnosen "hypotyreose". Noen har slitt lenge med symptomer uten å få hjelp, for andre virker ikke den behandlingen de får hos legen sin optimalt, andre igjen har flere diagnoser/sykdommer. Flere av oss (som meg) er også midt i prosessen med å finne frem til en riktig behandling. Det er kanskje slik at de som ikke opplever bedring har mest behov for å uttrykke seg, derfor kan det oppleves litt voldsomt for en som leser her inne første gang. De som lever greit med hypotyreosen og får tilfredsstillende behandling har nok, for å si det på en annen måte, mindre behov for å bevege seg her inne. Det er ingen grunn til å tro at du skulle forvente å få en masse plager du ikke har så lenge du får behandling.

Har du kikket på Sonjas opplysninger om forumet?: http://www.xlpluss.no/thyroforum/viewtopic.php?t=4

For meg var dette forumet en kilde (blant flere) til kunnskap om en tilstand som var helt ukjent for meg da jeg fikk diagnosen. Det fylte en slags sosial funksjon også, det var godt å se at jeg ikke var alene om dette rett og slett. Men man gjør selvsagt lurt i å ta det meste med en klype salt, som ellers på nettet forøvrig. Det er jo tross alt folks personlige meninnger og erfaringer som kommer til uttrykk! Brukes altså med sunn fornuft!

Lykke til og opp med hodet!
Klemmer, Hilma

[baremei]

Jeg oppdaget denne siden i dag, og det er så mange som har det veldig ille her. Jeg fikk vite for ca. åtte mnd siden at jeg har lavt stoffskifte, er 28 år. Kan jeg forvente å få alle disse plagene jeg leser om her? Merker at jeg blir litt skremt...

Ikke bli det. De aller, aller fleste tar sin Levaxin, finner etterhvert dosen og har det bra med det. Men hør på legen din inntil det begynner å ta urimelig lang tid (og det er leeenge!), han gjør rett i å ta det rolig. Du vil ikke bli overdosert, tro oss!

Det er resten av oss du finner her.

Så forvent å bli bra - du kan heller bruke oss hvis du ikke blir det.

[Ruth]

Tror det er overvekt av folk med problemer her nettopp fordi at de som blir bra ikke føler behov for å snakke med andre med samme sykdom.

Tror nok at de fleste får levaxin og blir bra igjen.

[nora]

Titt--de som ikke har problemer leter ikke på internett og er derfor ikke her.

Noe annet: Du kan dele opp tablettene slik at du får i deg 75µg jevnt hver dag, og sjekke om du føler nonen forskjell. Noen gjør det.
Jeg deler til og med min dose opp til to om dagen.

Jeg tar 150µg levaxin pluss 10µg liothyronin om dagen. Liothyronin tar jeg for å få opp ft3, ellers får jeg så ille "brain fog"

Jeg merket ikke noe særlig bedring før jeg begynte med selen. Det bringer ned antistoffene hos mange.

[Angel..]

Hei
Jente på 27, hatt lavt stoffsifte siden jeg var 21.. Nå er jeg arbeidsledig, men da jeg jobbet 100 % sleit jeg så sinnsykt mye. Skulle ikke klart å gjennomføre jobben, og det var et slit å komme seg hjem. Da var det rett i seng og der ble jeg liggende bare å skjelve. men ingen skjønner det.. Nå gruer jeg meg veldig til å begynne å jobbe 100 % igjen. Finnes det noen muligheter for å jobbe mindre og alikevell klare seg økonomisk, trygd eller noe.. Har jo ikke noe liv utover når man jobber 100 %, det ble slutt m typen og alt, pga jeg klarte ikke.. vennene så meg aldri osv osv.. dt fører til et mønster som gjør en deprimert atpåtil