Siljenta

[Siljenta]

Skrev denne i "informasjonstråden min" også, men tenkte at den kan legges her i tillegg da denne tråden også var ganske aktiv før jeg "forsvant".

Hundre år siden jeg skrev her. men jeg vil gi dere en oppdatering (hvis det fremdeles er noen av de gamle brukerene som er her da ;))

jeg gikk vel bort fra dette forumet siden jeg følte at jeg bare hadde for mange spm. og ingen evne til å hjelpe selv. følte meg kanskje litt dritt.. men jeg vet nå at det var tullete av meg å tenke slik!
her kommer i allefall en liten oppdatering.

Jeg starter enkelt og greit med å fortelle raskt om det som var dritt, og heller fyller ut med godsakene senere ;)

Jeg ble satt opp til 150 mcg, å jeg fikk bivirkinger av det. Hjertebanken er vel den jeg husker best. kjempe ubehagelig, å jeg bestemte meg for å slutte på medisinene (selv om jeg strengt talt aldri rakk å starte ordentlig på de ;)). Siden har jeg ikke gått på de. Ikke B12 heller.
Men, Mars 2011 bestemte jeg meg for å søke skole. Bare "just in case" så jeg ikke skulle angre på at jeg ikke gjorde det om jeg faktisk følte meg bedre ved det som ville vært skolestart. Svar fikk jeg ikke, å det var vel det. Utelukket den ideen og tenkte ikke særlig over det.
Ble aldri "helbredet" mot å ikke ville dra på NAV, å levde litt fra dag til dag. hehe, kanskje ikke så ille, men det var nok ikke langt unna heller ;)

Men brått en dag i august fikk jeg en telefon fra skolen jeg hadde søkt på om at de hadde en plass til meg. Jeg og kjæresten snakket om dette og vi ble enige i at jeg skulle gi det ett forsøk. Kjæresten var ikke i tvil, for han visste hvor mye det betydde for meg å endelig skulle få en utdannelse, jeg derimot var mer usikker, for jeg var redd for å møte på det nederlaget at jeg måtte slutte pluss at jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare det økonomisk. Men jeg takket ja, og allerede dagen etter var jeg på skolebenken. Å jeg er der fortsatt! jeg har 4,6 i gj.snittkarakter og 5 i gj.snitt i de faglige karakterene (etter første termins karakterkort). Jeg storkoser meg på skolen og har praksisplass ved sykehuset. Å ikke minst, jeg har det så bra!! Jeg kommer meg opp om morgenen, jeg får gode resultater på skolen og jeg føler meg mye bedre enn på mange år!!! Ja, jeg legger meg og må sove etter skolen, for jeg er veldig sliten. Men jeg klarer i allefall å ta dag for dag og gjøre det bra på skolen! jeg har vært borte fra skolen en dag og forsovet meg en gang. Det er bedre enn jeg har gjort siden..... alltid vil jeg tro! (Å bare for å understreke hvor nydelig lett det er å få økonomisk støtte, så tok det søte 5 mnd ekstra før jeg fikk innvilget stipend. *grønnsaker er en fin frukt*)

Jeg har en drøm om hva jeg vil bli. men jeg vil ikke sette meg helt fast i den. jeg vil ta år for år.
Her er målene mine:

Fagbrev som helsefagarbeider
(ta studiekompetanse samtidig som lærlig, selv om jeg er redd jeg tar vann over hodet.)
sykepleierhøyskolen.
Deretter vil jeg vidreutdanne meg som barnesykepleier, kreftsykepleier, jordmor eller spesiallisere meg innenfor kroniske sykdommer.

De siste par ukene har jeg vært veldig sliten og ikke klart å konsentrere meg på skolen. jeg har vært helt borte i meg selv, og vært ett par uker på "overtid". men jeg tror det har mer å gjøre med at jeg har vært mye stresset og vært mye å gjøre enn selve stoffskiftet. Så selv uten medisiner føler jeg at jeg greier å leve ett all right liv, selv om jeg kanskje kunne "slippe" å sove etter skolen om jeg hadde gått på medisiner, men jeg tør ikke å ta sjangsen siden jeg ofte får en "nedtur" i begynnelsen av medisinstarten. spesielt etter å ha lest innelggene mine her inne og dermed husket hvor ille jeg hadde det. Gud, så fint jeg har det nå

klem siljenta <3

[Siljenta]

Hei Siljenta,
jeg er ny her, har nettopp registrert meg. Jeg oppdaget lavt stoffskifte for 3 år siden, men har trolig hatt det mye lenger. jeg er sykmeldt nå, og går på en candida-diett. (Legen min mener jeg har det, i tillegg er jeg helt utslitt.)
Jeg må bare si at jeg blir fryktelig lei meg og først og fremst sint når jeg leser det du skriver tidligere her om din far som ikke har tatt sykdommen din alvorlig. Jeg har nemlig hatt det på samme måte. Min familie har trodd at det har "sittet i hodet", og jeg kjenner jeg blir helt opprørt av å skrive om det. Det er så trist at de som står oss nærmest ikke tror oss når vi sier at noe er alvorlig galt her! Det gjør så fryktelig vondt å bli stemplet som lat eller hypokondrisk.
det er trolig flere som sliter med lavt stoffskifte i befolkningen enn vi vet, fordi mange ikke oppdager det fordi fastlegene ikke leser prøvene riktig, eller de forholder seg til regler å lese prøvene på som burde fornyes. Mange får også diagnosen "fødselsdepresjon" fordi man ofte kan få lavt stoffskifte osm følge av hormonendringer etter en fødsel. De får aldri den hjelpen de skulle hatt. Dette er tragisk.
Så jeg vil bare si at jeg føler med deg, og jeg håper du blir bedre, og at din far snart vil skjønne at dette er en høyst alvorlig sykdom. Jeg kan anbefale å lese den boken til Hegge som noen la ut en link til her.

Det er kanskje tidenes seneste svar, men jeg prøver fordet :P

Ja, det er en skam at man ikke blir tatt på alvor. det er en skam at man blir sett på som hypokoder, det er en skam at man skal bli sett på som lat og udugelig, det er en skam at verdiene og kunnskapen vår ikke skal bli brukt, det er er skam at man må ha alt dette som en tilleggsbeskymring. Nei, det er ikke en tilleggsbeskymring, det kan omtrent katigoriseres som en livsstil. At man må "overbevise" de nærmeste, at man må kjempe mot rettigheter, at man ikke minst må kjempe mot sine egne følelser, og erkjenne at du er den du er! at du må kanskje jobbe hardere enn andre med å få til ting, at du nå innse at du ikke er lat, at du må forstå at du faktisk gjør så godt du kan, selv om ting ikke strekker til. Og alt dette i tillegg til å ikke får noe forståelse. Men forståelse og/eller belysning mot stoffskifteproblemer tror jeg ville få de fleste problemene faktisk forsvinne!

[Tily]

Jeg er veldig glad på dine vegne, Silejenta!

Når du sier at
"forståelse og/eller belysning mot stoffskifteproblemer tror jeg ville få de fleste problemene faktisk forsvinne", så mener du problemer med manglende forståelse fra andre, ikke sant? Sykdom i seg selv forsvinner ikke av den grunn.

[Siljenta]

Jeg er veldig glad på dine vegne, Silejenta!

Når du sier at
"forståelse og/eller belysning mot stoffskifteproblemer tror jeg ville få de fleste problemene faktisk forsvinne", så mener du problemer med manglende forståelse fra andre, ikke sant? Sykdom i seg selv forsvinner ikke av den grunn.

Nei, sykdommen i seg selv forsvinne rikke, men det ville vært mye enklere å leve med!

[Siljenta]

Hei igjen.

Veldig lenge siden jeg skrev her inne. Jeg vet ikke helt hvorfor, for dette er jo egentlig ett kjempefint sted å føre "dagbok"
Uansett, forandringene siden sist er ikke veldig store. Bortsett fra at jeg har begynt på medisiner desverre kan jeg ikke si at jeg flyr i taket av uverveldelse.. For dere som kanskje husker tiden tilbake da jeg skrev her og i "dagbok", så sleit jeg med å starte på medisiner. Jeg prøvde å starte med de, men det gikk aldri mer enn 2-3 uker. Nå har jeg gått på de (levaxin) i 6-9 mnd (prøver å huske hvor mange ganger jeg har vært på apoteket, men jeg husker virkelig ikke.), men jeg merker ikke veldig mye. Jeg fortalte dette til legen min for noen mnd. siden, at jeg fremdeles var trøtt og sliten, husket ingenting, dårlig konsentrasjon, osv. han sa bare "men nå går du på medisiner, så da skal du føle deg bra.". Jeg argumenterte ikke tilbake, jeg følte meg dum.
Jeg skulle vært å sjekket verdiene mine for noen mnd siden (tidlig i des. tror jeg), men jeg avbestilte fordi jeg har veldig noia for blodprøver. Men jeg skal be om å få tilsendt henvisning, slik at jeg får tatt de prøvene. Jeg vet jo at jeg må, og jeg må bare bite det i meg!

Ellers arbeider jeg om dagen. Det er også ett kapittel for seg selv. Jeg jobber fra 08.00-16.00, er hjemme ca 16.30, tvinger meg selv til å holde meg våken frem til 20.00, selv om jeg lett kunne sovnet på bussen på vei hjem, så lar jeg meg selv legge meg slik at jeg får 11 timer søvn.. Hva er dette for ett liv liksom? :/

For ordens skyld: skoleåret fullførte jeg, og kjæresten ble det slutt med.

[Tily]

" men nå går du på medisiner, så da skal du føle deg bra.... "

Forstår godt at du føler deg dum når du får et sånt svar. Himmel.
Du er ikke dum, men legen kunne trenge litt mer kunnskap , kanskje . . .

[smgj]

Vi er mange her inne som ikke har hatt den fine virkningen som levaxin-legene lover, men beholdt symptomer i større og mindre grad. Det finnes til og med en studie på det, som viser at enkelte genetiske typer sliter med å få omsatt syntetisk i noe fornuftig. Men skal jeg være helt ærlig så høres ikke legen din bra ut - uansett....