Det må være et sandt helvede for de unge.

[Anisa]

Ved et tilfælde kom jeg forbi en tråd postet af lolipop2000 med overskrift: "Dette tar livet av meg" https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=5530 . Så er det gutt_81 og ThomasWH. Alle tre unge mænd og alle tre voldsomt påvirkede af magtesløsheden over for sygdommen.

Det ser ud til, at de unge kvinder er anderledes tålmodige og resignerede, måske? Mens de unge mænd kan ikke finde ro og bliver ved med at gøre oprør.

[Sonja Midtlien]

Tja, vi er vel vant med å ha mer plager og smerter, så vi reagerer kanskje ikke så mye som gutta?

[Caro]

hei

ville bare si at det er helt sikkert mange unge jenter her også. er selv 22 år. jeg har lest og brukt forumet i mange år, men har enda ikke orket å skrive inn. det har vært noen tunge år.. men heldigvis har jeg funnet mange svar og mye nyttig informasjon her

og siden det er slikt for meg, så er det sikkert slik for flere.

[Hildemor]

Jeg tror ikke nødvendigvis at vi kvinner er mer tålmodige og resignerer, men vi har nok forskjellige reaksjonsmønstre. Jeg tror imidlertid ikke dette bare skyldes de vanlige ulikhetene kjønn i mellom, men også hvor hardt denne sykdommen kan ramme enkelte, mens andre får behandling og lever som vanlig. I perioder ligger man nede og orker ikke hverken skrike eller å gjøre opprør. Så kommer en periode hvor ting blir bedre og da behøver man ikke skrike, eller rettere sagt man prioriterer andre ting. Da lever man i håpet om at dette skal vedvare og nyter gode dager.

Dessuten har både Thomas og gutt81 mye symptomer og ingen klar diagnose. Det gir gjerne opphav til stoooor frustrasjon, fortvilelse, usikkerhet og mange, mange spørsmål. Det er kanskje lettere å slå seg til ro når en diagnose er på plass. Da kommer gjerne sorgen over å ha fått en sykdom og den skal bearbeides den også. Her reagerer kanskje menn mer med sinne enn vi kvinner? Vi gråter kanskje mer? Jeg vet ikke, men jeg tror vi reagerer ulikt alle sammen, i ulike faser av sykdom - men med noen fellesnevnere...

Jeg har vitterlig i likhet med disse gutta vært både fortvila over sykdommen og dens symptomer, fortvila og sint over manglende forståelse og mangelfull opplysning/behandling av de som er de såkalte ekspertene på dette og andre i mine omgivelser, stillt 1000 spørsmål, fornektet, følt det urettferdig, hatt vanskelig for å godta, skreket, vært sint, grått, prøvd og feilet i skjønn forening. En lang sorgprosess over å leve med en kronisk sykdom og menneskelige reaksjoner på dette som spiller fra resignasjon til fighter og alt derimellom.

På gode dager er gjerne alt dette glemt og jeg nyter hvert sekund jeg kan føle godt. Underveis har jeg klamret meg til håpet....om at en dag så...ja hvem vet?