Fra Espen Stuelands "Gjennom kjøttet". Vi befinner oss i renessansen, fra ca 1350 og utover et stykke
Forestillingen om at medisinsk bruk av urter var uvitenskapelig, oppsto sannsynligvis ved at professorer ved universitetene i liten grad hadde helbredelse om mål. De drev med disseksjon, undersøkelse av kroppen; dette var i praksis sjeden motivert av ønsket om å skaffe til veie en type kunnskap som sikret helbred for pasienter.

Pleie tok andre yrkesgrupper seg av: barberkirurger, klostrenes nonner og munker. Definisjonen av hva som var vitenskapelig er bygd på distinksjoner som fremmer antagonismen mot det uvitenskapelige. det vitenskapelige er en betegnelse tillempet tid og sted. En måte medisinske innsikter ble vitenskapeliggjort på var å gi dem vitenskapelige navn. Forskning medførte at det medisinske språket ble profesjonalisert og de latinske termene sikret kontinuitet på tvers av landegrenser og kulturer.

For å bli medisiner krevdes kunnskap i latin. Vitenskapeliggjøringen uttrykte seg blant annet ved avstand til den folkelige urtemedisinen. Arenaene for det vitenskapelige og det laternative var atskilte. En folkelig lege kunne stemples som heks (signekjerring), kunnskap om urter kunne være suspekt, farmasi og alkymi kunne slås i hartkorn, med fatalt utfall for den som ble regnet som alkymist.

Ved flere universiteter var det slik at samme person sto bak byggingen av anatomiske teatre og administrerte universitetets gartnere og den botaniske hagen. Kunnskaper om botanikk inngikk i en medisners utdannelse. Kunnskap om urter som sådan var ikke bannlyst, men urtemedisinen sto lavere i kurs. Den var fortsatt sentral; det gikk ennå noen århundrer før kunnskapen om disseksjonen ble tilstrekkelig systematisert til å kunne nyttegjøres pasienter.

Avstanden vi kjenner mellom den vitenskapelige medisinen og den såkalte alternative medisinen (homeopati og akupunktur) er fundert i en type «mistenksomhet» som så å si ble skapt på denne tida. Kampen mellom ulike tankeretninger ble skarpere ettersom medisinernes autonomi og selvforståelse som vitenskapsmenn ble mer selvsagt.
Senere sier han
Renessansemedisinens stadig mer kritiske forhold til urtemedisinen henger sammen med den moderne medisinens erobring av læresteder og framveksten av deres hegemoni.
Om dette skillet ligger så langt tilbake i tid som han hevder, er jo dette litt spennende.