Hvordan klarer dere dere i arbeidslivet?

[Jeanette Ws.]

Hmm.. jeg leste nå en annen tråd du har skrevet også; du bruker ikke stoffskiftemedisiner? Du høres jo hypo ut! Veldig bra at dette blir tatt tak i nå da, du lider jo helt klart..

Når man har stoffskiftesykdom er det jo alltids en fare for at man er hypo både her og der; både ift binyrer, jern, b12 for å nevne noe.

Blir spennende å høre resultatene dine!

[Bettie B.]

Arbeidslivet ja - det er ikke så lett å henge med på jobben når noen har skrudd ut proppen og all energien er rent ut, og man er hjemme alene i hodet sitt.

Allerede for mange år siden, før jeg visste at jeg hadde stoffskiftesykdom, husker jeg at det var perioder med lite energi, hvor jeg hadde problemer med å være sosial med dem jeg jobbet sammen med. Disse periodene falt sammen med hes, rar stemme, og med løs mage. Kurs med overnatting, eller andre sosiale begivenheter, var (og er vel fortsatt) en påkjenning mer enn det er påfyll. Jeg klarer ikke å være "på" så mange timer om gangen, konsentrere meg om en samtale, før jeg må ha en pause og være for meg selv. Situasjoner hvor det er mange som snakker samtidig takler jeg dårlig. Får problemer med å sortere lydinntrykkene, og ignorere de lydene som ikke har noe å gjøre med den samtalen som jeg prøver å følge.

Konsentrasjonen i forhold til arbeidsoppgaver er dårligere, selv om jeg tror jeg fortsatt klarer å gjøre jobben min noenlunde bra - godt å kunne flyte på erfaring, men vanskeligere å sette seg inn i noe nytt.

Innimellom hender det at jeg må kaste inn håndkleet og be om sykmelding, senest nå i desember i forbindelse med endring av dosen med Levaxin. Det er ikke noe problem å få en sykmelding, men det jeg reagerer på er at legen skal fylle ut et felt med årsak til sykmeldingen. Der skriver hun gjerne "depresjonsfølelse", eller nå som sist "psykisk ubalanse IKA" (husker ikke hva bokstavkombinasjonen står for). Riktignok er ikke humøret på topp når jeg går til legen for å få sykmelding, men det er da det kranglete stoffskiftet som er årsaken til den psykiske ubalansen? Hvorfor skriver de ikke det?

Jeg burde nok ikke ha så høy terskel for å be om sykmelding, men ser jo at det er flere som har det på samme måten. Vi henger i til det absolutt ikke går lenger, før vi innser at vi må ta en pause. For min del henger det sammen med flere ting: Jeg har veldig hyggelig miljø på jobben, og gode kollegaer. De utgjør en stor del av den sosiale omgangen jeg har, for privat er det sosiale veldig begrenset. Jeg har rett og slett ikke kapasitet til å være så mye sosial etter at jeg har vært på jobb, da er det "fullt". Blir jeg da sykmeldt, blir det veldig usosialt, og jeg har nesten følelsen av at jeg mister evnen til å snakke med folk - må holdes ved like!

I tillegg er selvfølelsen ganske nært knyttet til det å klare å være i jobb. Avisene er fulle av angrep på sykmeldte og uføre, slik at jeg prøver i det lengste å holde meg på jobb - selv om jeg sikkert ofte hadde hatt det bedre hvis jeg hadde vært sykmeldt. Går på "overforbruk" ikke fordi jeg egentlig orker det, men fordi jeg vil det så sterkt.

Hva slags erfaringer har dere som har prøvd det med gradert sykmelding? Fungerer det bra, i perioder med lite energi og problemer med å klare jobben fullt ut? Tilrettelagt arbeidssituasjon var nevnt her?

[Inemor]

IKA - "ikke klassifisert annet" mener jeg... Den har jeg hatt før - siden jeg har en historie med angst og depresjon. Det er også en av grunnene til at jeg vegrer meg sånn for å få en sykemelding - jeg har slitt mye opp gjennom årene og har nå fått fin kontroll på det psykiske. Men jo mer jeg leser om dette jo sikrere blir jeg på at skjoldbruskkjertelen min er roten til alt vondt!

Det du skriver Bettie er akkurat som jeg skulle skrevet selv. Jeg føler jeg har blitt "dum" og ikke finner de rette ordene - men du har beskrevet situasjonen akkurat sånn som jeg har det.

Det er i alle fall en trøst å lese at det ikke bare er meg...

[Trude]

Jeg var også avdelingsleder og trivdes så innmari godt i jobben min. Fikk mye positive tilbakemeldinger fra sjefen og andre ledere, foreldre, barn og kollegaer, fikk til og med stempelet beste avdeling.

Jeg lot det gå og gå og gå for jeg ville ikke slutte å jobbe og jeg også trodde jeg var viktig og uunværlig. Vel, viktig var jeg, det har jeg fått bekreftet gang på gang men uunværlig, nei. Alt går sin gang selv om vi ikke er på jobb;-)

Jeg brukte alle kreftene mine på jobben, da jeg kom hjem la jeg meg på sofaen og skulle hvile for å kunne lage middag, vel det endte med at jeg våknet på kvelden og fikk krabbet meg inn på badet, stelt meg for så å krype til sengs og sove videre. Våknet neste morgen og krabbet ut av sengen for å prøve å ta fatt på en ny dag, hvor desverre det samme skjedde dag etter dag. Ungene mine som da var 6 og 11 måtte desverre klare seg selv (min mann jobbet 16 timer i døgnet og var heller ikke der).

Da jeg var på jobben så tok jeg meg selv i å bli sint på andre som jobbet der og var hjemme pga en "liten" migrene eller en halsbetennelse, eller noe så lite som en forkjølelse/influensa, hvordan kunne de ha så lav arbeidsmoral der jeg i mnd etter mnd hadde karret meg på jobb for en hver pris. Det var da det gikk opp for meg at nå er det påtide å kaste inn håndkle.

Hvordan kan det ha seg at kvinner (som oftest) er villige til å gi alt på jobb og så er det ingenting igjen til de der hjemme? Vel, jeg tenkte som så at nå var det min tur til å tenke på meg selv og mine barn og jeg gikk og sykemeldte meg.

Må jo faktisk si at til og med sjefen min hadde i lengere tid sagt til meg at jeg burde sykemelde meg men men.

Etter å ha vært sykemeldt helt til sykepenger, sykemeldingsperioden osv var forbi flyktet jeg mer eller mindre hit til Egypt, og her er jeg fortsatt.

Her kan jeg tenke på meg selv og barna og jeg har en mann som er villig til å jobbe for at dette skal kunne gå, vi ser han jo ikke så ofte da siden han jobber i Norge men til gjengjeld ser vi han og har hans fulle oppmerksomhet da han først er her.

Jeg er fortsatt ikke i stand til å jobbe men jeg har begynt å sosialisere litt ved å treffe andre utlendinger i egypt hver onsdag, og så går dattern min og jeg på noe som heter crunch (kombinert lunch og forming) hver fredag. Jeg har til og med endelig klart å få skaffet meg en lærer som kommer hjem til meg en gang i uken slik at jeg nå har begynt å lære meg arabisk;-)

Formen svinger veldig men det er fler og fler gode dager og jeg er mye mer positiv enn jeg har vært de siste årene. Fortsatt har jeg en lang vei å gå med det rusler i hvertfall så jeg er fornøyd enn så lenge.

[Inemor]

Hei Trude. Takk for langt og fint svar. Jeg har nå krøpet til korset og fått en sykemelding, og kjenner at det gjør godt! Håper at jeg kan samle krefter og være klar til ny dyst om ikke altfor lenge. Nå bruker jeg dagene til å hvile, pusle litt rundt her hjemme, gå tur og være med barna mine når de kommer fra skolen. Jeg er ikke særlig flink til å være alene så det blir litt tøfling rundt mine egne føtter og

Jeg har ny time hos legen på torsdag, så får vi se hva som skjer videre.

Det skal nok bli bra

[Trude]

Håper alt går din vei og at du er en av de som kan "bounce back" ine no tim

[Inemor]

Dag 2 med 50% sykemelding, halve dager.
Fønker dårlig... Er kjempesliten, gråt meg ut av sengen i morges. Jeg vil, jeg vil - men jeg får det ikke til!

[smgj]

Dag 2 med 50% sykemelding, halve dager.
Fønker dårlig... Er kjempesliten, gråt meg ut av sengen i morges. Jeg vil, jeg vil - men jeg får det ikke til!

Reaksjonen sier at det er for tidlig for deg tror jeg. Gamlelegen min sa at man måtte ikke bare ville, men også føle seg utålmodig etter å begynne før man skulle starte pent og forsiktig - og da starte med mindre enn det man trodde at man skulle - slik at man hele tiden hadde overskudd til hverdagslivet hjemme også. Jeg er uenig med ham i mye, men der tror jeg at han hadde veldig rett. Bygg deg heller opp en stund til. Det er ingen premie for å gi alt for jobben...

Gradert sykemelding er fint for å holde kontakten med jobben, men du må være så frisk at du tåler det. Ellers virker det bare mot sin hensikt - og du kan ende opp med å bli sykere enn du var.

*klem*

[Bettie B.]

Så leit .... og jeg kjenner meg så godt igjen! Er også sykmeldt nå, og skal til legen igjen på mandag, og hadde tenkt å be om 50% sykmelding derfra. Vi får se hvordan det går. Det skranglet og gikk så vidt med "bare" lavt stoffskifte, men etter mannen mins fjerde kreftoperasjon datt jeg sammen igjen Blir for mye med sykdom både hjemme og på jobben.

Stor klem til deg! Høres ut til at du trenger å være hjemme en stund til, ta vare på deg sjøl!

[Tina Jeanett]

Hei Inemor ( og alle andre da )

Å jobbe halve dager , fant jeg ut at for min del ikke ville funke , dette fordi jeg da ville ha like mye å gjøre på halve tiden...
Så jeg jobber 2 dager en uke og 3 dager neste uke , sånn ca.. og det er veldig deilig. De dagene jeg jobber 2 dager får jeg en langhelg etter dag 2, og det kjenner jeg gjør susen . Kan virkelig anbefales

Min arbeidsgiver er i tillegg veldig flink til å ta alt jeg får av mail de dagene jeg er borte , han fordeler det til de andre som er på jobb. Så da får jeg kun det som kommer den dagen jeg er på jobb.

Snakk med din arbeisgiver om det, de har plikt til å tilrettelegge arbeid for deg, og de er sikkert glade for å ha deg der 50 % istedefor 0%.

Forrige dagen sto det jo og i avisen at det faktisk var mye bedre for arbeidstaker å være litt i arbeid enn ingenting, mange faller jo kanskje litt ut hvis de er borte over lang tid.
Det viktigste er at du lytter til kroppen din , og ikke overkjører den lenger... Det har jeg funnet ut på den harde måten og...

Trenger du å være sykmeldt 100 % en stund , så skal du ikke ha dårlig samvittighet for det....Dårlig samvittighet bidrar til å gjøre binyrene værre , for indre stress er jo ikke sunt ..