Jeg er 29 år, er gift og har en datter på snart to år. Etter at jeg fødte henne følte jeg meg skikkelig sliten og trøtt, men sånn er det jo å få barn, ikke sant? Da hun var fem måneder gammel, oppdaget mannen min at halsen min var veldig hoven, og jeg var fremdeles kjempetrøtt og sliten, og nokså nedstemt i perioder. Han mente at jeg kunne ha lavt stoffskifte, og siden moren min har det bestilte jeg en legetime.

Da prøvene kom tilbake viste de en TSH på 163, og jeg fikk selvfølgelig Levaxin med en gang. Jeg ble også sendt til ultralyd av skjoldbruskkjertelen for å utelukke kreft. Jeg var veldig lettet over å finne ut at det var noe galt med med, og at det ikke skal være så slitsomt å få barn. Legen mente at dette kunne være en forbigående tilstand, og at jeg etter en stund kunne trappe ned medisinen.
Jeg innbilte meg at jeg skulle gå ned i vekt med en gang jeg fikk medisin, men sånn gikk det dessverre ikke. Men etter hard jobbing klarte jeg å gå ned de kiloene jeg hadde lagt på meg under svangerskapet.

Det viste seg at jeg skulle bli vanskelig å stabilisere, og jeg fikk en solid nedtur i november/desember 2005. Da var jeg i jobb, og jeg fatter ikke hvordan jeg klarte det. Det første jeg gjorde da jeg kom på jobb om morgenen var å legge meg ned på sofaen på kontoret. Jeg var utslitt etter å ha stelt meg, gjort datteren min klar for barnehagen og spasert de ti minuttene til jobb. Jeg orket ikke å sitte oppreist på stolen, og hang over pulten store deler av dagen. De to siste ukene før juleferien gikk TSH opp igjen, og jeg ble sykmeldt.

Dosen ble økt sakte, men jevnt, og nå ligger jeg på 125 mikrogram per dag. Jeg har flyttet til en liten bygd, men det er sykehus her med endokrinolog. Den nye fastlegen min ser ikke ut til å ha greie på stoffskiftesykdommer, så jeg ba om å få henvisning. Etter at vi flyttet hit hadde jeg en skikkelig dårlig periode med depresjon osv. Nå har jeg vært hos spesialisten, og fått svar på mye jeg har lurt på. Vi ble enige om at jeg skal ligge på samme dose til august, og ta nye prøver da.

Jeg føler at jeg er på bedringens vei. Jeg har fått beskjed om at det nok ikke er forbigående hos meg, men at jeg har gode muligheter til å kunne leve normalt igjen.

Det var min historie i korte trekk, så nå vet dere det!